TA DEG SAMMEN!

Rådet kommer fra min mor! Ikke nå, men for 50 år siden da jeg var ungdom og syntes at livet noen ganger kunne være urettferdig. Det var ikke et råd bare til meg; nei, mamma mente seriøst at løsningen på mange problemer rett og slett var "å ta seg sammen". Etter hvert som jeg selv har blitt eldre, tenker jeg at det var et klokt råd. 
Ikke at alt kan løses med å ta seg sammen; jeg har respekt for folk som virkelig sliter og som trenger hjelp, men terskelen for å legge seg ned og ha "angst" og være "deprimert" er i mange tilfeller svært lav. 
For "angst" er annerledes nå enn da mamma oppdro meg. Jeg var redd noen ganger, og jeg var nervøs og lei meg. Jeg hadde ikke angst foran prøver: jeg var spent og nervøs. Akkurat som når jeg skulle spille håndballkamper. For meg var det et nødvendig onde for å prestere, å stille krav til meg selv og for å kunne oppnå den mestringsfølelsen som jeg higet etter. 
Var det feil? 
Nei!
Jeg lærte at hvis jeg skulle oppnå noe, måtte jeg også jobbe for det. 
Den gedigne forskjellen på den gang og nå er sosiale medier. Vi hadde ikke en gang telefon! Vi fikk TV da jeg begynte på gymnaset (VGS, for dere unge). Men vi hadde leksikon, pappa inkludert. Nå sjekker man, unge som eldre, hvordan influensere og andre kjendiser sier at vi skal leve livene våre. De sier ikke "ta deg sammen"!
Og vi sammenligner oss med "dem", voksne som unge.
Jeg sier ikke at alt var bedre før, men MYE var bedre før. Ærlig talt!
Jeg tror ikke det er så dumt å få noen trøkker i trynet, selv ikke når du er ung. Livet er jammen meg ikke en dans på roser, og hvordan skal man takle motgang hvis det hele tiden, fra man er født nærmest, legges til rette for at man skal unngå motgang? 
"Det er i motbakker at det går oppover"! Metaforisk, men sant.

Så i dag har "jeg tatt meg sammen". 
Jeg sliter nemlig med å godta at jeg snart skal bli pensjonist. Ikke det at jeg skal slutte i lærerjobben, men at samfunnet (?) setter en standard for hva jeg skal gjøre og ikke gjøre. Det forventes at jeg skal trappe ned på aktiviteter, (men tilpasse meg andres), være selskapsdame og gå på kafe - og reise!, ikke ta på meg mer ansvar osv osv. 
Jeg er såååå drittlei av at "alle" har en mening om mine ønsker og valg: om hvor jeg skal bo, hvordan jeg skal bo, om jeg skal hund (hvor stor skal den være?), om min økonomi (!), hva jeg skal gjøre. Listen er utømmelig... Jeg kan telle på en knapp hånd de som virkelig støtter meg og respekterer meg for hva jeg ønsker og gjør. 

Men i dag har jeg altså tatt meg sammen! Takket være mammas enkle råd har jeg funnet tilbake til kjerneverdiene i livet mitt. Du verden så befriende! 

Jeg tror det viktigste vi kan gjøre, er å lytte til den indre stemmen vi har. Kjenne på hva vi vil; ikke fordi andre gjør eller har, men fordi vi selv har en verdi og verdier. Det er også lov til å si "nei" og "det passer ikke" - uten å måtte forklare for andre hvorfor. 
Jeg mener oppriktig at jeg på den måten unngår presset jeg føler på, og at jeg dermed også unngår å føle på den utilstrekkeligheten som igjen kan føre til nedstemthet (ofte kalt depresjon). 
"Hvem kan elske deg, hvis du selv ikke elsker deg"? Kloke ord fra en mann jeg en gang var så heldig å være gift med.

Så kanskje vi skal være fornøyd med sånn som vi er, med det vi har - og så kan vi "ta oss sammen" innimellom, for å huske nettopp det! 
Ha en strålende dag! 

   Berfin