Livet er skjørt -ta vare.

I dag fikk jeg en påminnelse om hvor skjørt livet er, at det kan forandre seg fra lykke til sorg på minutter.
For åtte år siden, mistet en av elevene mine livet i en tragisk drukningsulykke. En gjeng med kamerater skulle nyte det fine juliværet med en badetur, noe de hadde gjort mange ganger før. Denne dagen ble imidlertid Amar litt for ivrig og gikk for langt ut i vannet. Han kunne ikke svømme. Kompisen hans, som hadde svømt over tjernet, så faren og ropte at han ikke måtte gå så langt ut. Dessverre rakk han ikke frem i tide for å hjelpe vennen sin. 
Amar ble 21 år. 

Jeg pleier å besøke graven hans rundt årsdagen for denne tragiske hendelsen. Jeg planter en blomst. Luker ugress. Ber. Når jeg står ved graven hans, kjenner jeg intenst på en takknemlighet over alt jeg har i livet mitt.

På den muslimske gravplassen satt en ung mor foran graven til sin sønn. Sønnen skulle ha blitt 9 år i år, den 7.juli. Samme dato som Amar døde. 
Jeg gikk bort og satte meg på benken ved siden av den sørgende moren, selv om jeg ikke kjente henne. Hun fortalte om den fine gutten sin, at han elsket dataspill, fotball og Melkerull. Jeg fikk se bilde av ham, en skjønn gutt.
Hun fortalte om den siste tiden de hadde hatt sammen. At hun hadde latt ham spille mer dataspill en hva fornuften tilsa. At hun hadde satt bitene med Melkerull på en rekke foran ham mens han spilte for han var så oppslukt av spillet at han ikke rakk å ta av papiret selv. Gjennom tårene smilte hun da hun beskrev denne episode. 
Den mest forferdelige ulykken rev denne lille engelen bort fra mor, far og søster. 

Jeg fikk et råd fra den sørgende moren: Bruk tid sammen med barna dine og barnebarnet ditt! Hvis de sier at de ikke har tid til deg, må du mase, for du vet ikke om det kan være for sent i morgen.

Hun sa også at hun ikke angret på at hun hadde latt sønnen spille så mye dataspill. Det hun angret på var at hun hadde brukt så mye tid på jobben for å tjene penger til det som barna ønsket seg. Tid som hun i ettertid tenker at hun kunne ha brukt sammen med sønnen. 

Jeg sitter igjen med uendelig mange tanker etter dette flyktige bekjentskapet på en benk på en gravlund.

Bruker vi tiden vår riktig? 
Bruker vi nok tid sammen med dem som betyr mest for oss?
Fokuserer vi på de riktige tingene? 
Lever vi for fort og har det for travelt?
Husker vi å være takknemlige?
Husker vi å ta vare på hverandre?
                                                                                                               

Jeg vet at livet mitt endret seg etter dette sterke møtet med en utrøstelig mor som hadde mistet det kjæreste hun eide. 

Hvil i fred, lille venn.
Må din mor og din far finne styrke til å fortsette å leve!
. 

   Berfin