AU!

Noen av oss er så intense, så dedikerte til det vi driver med at det går på helsa løs. Jeg er definitivt i denne gruppen! Det merkelige er at jeg aldri lærer, ser det ut til.
Denne uken intet unntak!
Å sitte på gulvet med beina i 90 graders vinkel og overkroppen bøyd til nesten å ligge parallelt med gulvet - i 14 timer- er det man kaller dumt.
Men det gjorde jeg altså, da jeg ble grepet av en intens arbeidslyst for å få barbert/trimmet tre nesten-ferdig-tepper.
Straffen kom påfølgende morgen da jeg våknet med en følelse av at noen hadde kjørt en kniv mellom skulderbladene mine. Jeg kom meg ikke opp av senga. Jeg klarte ikke å bevege meg, rett og slett. Første tanke var at jeg hadde påført meg selv en prolaps med gårsdagens vanvittige feilbelastning. Grøss og gru!
Eremitt-tilværelsen har imidlertid lært meg at sutring kommer man ingen vei med, så "don't think, just do". Jeg fikk veltet meg ut av senga og kreket meg på badet.
Jeg er motstander av medikamenter som førstevalg, men denne gangen ble Voltarol Forte min beste venn. Men hvordan påfører man smertestillende gele mellom skulderbladene når man ikke klarer å løfte armene?

Min nest beste venn: kløpinne fra Tyrkia, kjøpt for 5000 lire i 2003. 
Smertestillende i håret og ellers litt over alt til tross; jeg fikk etter hvert manøvrert kløpinnen med rikelig diklofenakdietylamin, med venstre hånd til de ømme punktene på ryggen.
Så startet dagen - kl.5. For mer søvn ble det ikke.
I teorien har jeg lært dette:
1) at jeg trenger et egnet arbeidsbord for prosessene etter at teppet er tatt av rammen
2) at det er idioti å ikke ta arbeidsstillinger på alvor
3) at uttøyinger underveis i alle prosessene med tuftingen er superviktig da det er mye statisk belastning.

Det gjenstår å se om teorien lar seg gjennomføre i praksis, eller om korttidsminnet svikter også denne gangen. I skivende stund, tre dager etter at det fatale skjedde, har jeg fortsatt så vondt at kroppen nekter å la meg glemme.
Så denne gangen må jeg vel ha lært, eller?

   Berfin