Aldri har Kollen vært så tung å gå som i dag..

For i dag ble det ikke alle disse små pausene jeg har pleid å ta for at Noah skulle få lese alle peemailene - eller at han skulle legge igjen noen beskjeder til andre firbente venner...
Det var allikevel ikke de uteblitte pausene som gjorde turen tung; det var at den som skulle snuse og sanse aldri skal følge meg på tur mer i Kollen.

Noah ble fulgt over regnbuebroen på fredag. 
Beste turkamerat, beste firbente venn.

Noah var ikke min hund, men jeg fikk lov til å være en bitteliten del av livet hans - det livet vi delte på tur sammen - stort sett i Kollen. 
Ennå er sorgen tung, tårene mange, men jeg vet at det blir bedre.
I morgen skal jeg tenke på alle de fine turene vi har hatt, alle gangene vi lekte pinneleken, at Noah stoppet for å se om jeg klarte å henge med når han sprintet av gårde, blikket for å få en godbit når motbakken ble for lang...den glade gutten som elsket å skli og rulle i snøen, at han spiste pølsene våre da vi var på aketur i mars...
Livet er ikke å unngå sorg: sorgen kommer som en foreløpig slutt på et vennskap, uforbeholden kjærlighet og bøttevis med gode opplevelser og minner!
Derfor er sorgen nødvendig - og naturlig. 

Noah ble 14 år og fire måneder. De siste ukene hadde han det ikke bra, og det eneste riktige var å hjelpe ham ut av smertene. Nå har han det bra. 

Noah: 
For en uke siden fikk vi en flott tur sammen i Kollen som skulle bli vår siste. Etterpå koste og lekte vi her. Du la ballen i hånda mi for at jeg skulle kaste, og du skulle hente - og få en godbit etterpå, selvfølgelig. Som takk slikket du ansiktet mitt.. jeg kjenner fortsatt den våte tunga di på kinnet mitt når jeg lukker øynene. 
Så takk, min venn, du gjorde livet mitt rikere, og jeg ble et bedre menneske. 
There is a spot in my heart..
That will never belong to anyone..
But you.
Thank you for loving me so well. 
Loving you was one of the most beautiful parts of my life! 
My Noah. Yours 
   Berfin